Etter bybrannen i 1916 oppsto en bolignød som varte gjennom hele
mellomkrigstiden. Behovet for nye, billige boliger utenfor selve bykjernen
var stort.
Selvbyggerkolonien på Nymark ble realisert av Leif Grung i en femårs
periode fram til 1928.
Dette området byr på en spennende arkitekturhistorisk vandring. Fra Nymark, via Fridalen og opp mot Langhaugen kan vi følge Grung som arkitekt samtidig som vi ser utviklingen fra nyklassisisme til funksjonalisme.
Leif
Grung kom tilbake til Bergen i 1923 etter å ha studert og arbeidet
i Sverige. Et av de første oppdragene han fikk i hjembyen var å
lage en bebyggelses-plan for området vest for den nyanlagte Brann
stadion.
Grung planla 188 boliger på det litt over 50 mål store området.
Målet for selvbyggerprosjektene
var at hver enkelt familie skulle eie sitt eget hus med egen avgrenset
hage. Etter at egeninnsatsen var trukket ifra skulle ikke selvbyggerene
ha større utlegg enn 10 000 kroner.
På grunn av de trange økonomiske tidene på midten av
1920-tallet ble man nødt til å gå vekk fra prinsippet
om eneboliger. Flere av husene ble delt slik at det ble plass til to leiligheter.
Selvbyggervirksomheten viste seg å være svært så effektiv. I løpet av en femårs periode ble det satt opp i alt 174 hus. Kommunen sørget for å sette opp råbygget og mens de enkelte huseierne var ansvarlige for resten. Innkjøp av materialer ble samordnet gjennom en privat organisert selvbyggerkomite. Alt i alt førte dette til at det ble mulig å redusere kostnadene med nesten 40% i forhold til om det hadde blitt bygd på tradisjonelt vis i kommunal regi.
De lave kostnaden var nok langt på vei Grungs fortjeneste. Han utarbeidet rasjonelle, standardiserte løsninger som var svært kostnadseffektive. Dette var det nok mange som merket seg for Leif Grung kom ikke til å mangle oppdrag i årene som kom.